Mari og irrasjonelle frykter

Da jeg var mindre (både i alder og størrelse) var jeg ikke redd for noe spesielt. Mørket, dyr og steder som gravplasser og gamle, forfalne hus var bare det de var, og hadde ingen spesiell fryktingytende effekt på meg. Selvfølgelig lot jeg som jeg var redd for edderkopper, men det var bare fordi vennene mine var det, og jeg ikke ville bli sett på som rar.

De siste årene har jeg derimot begynt å frykte det irrasjonelle. Spesielt det at alle verdens slanger er ute etter meg. Jeg forventer nesten alltid at det plutselig skal dukke opp en diger kobra i leiligheten min og drepe meg. Selvfølgelig finner du ingen ville kobraer i Korea, og iallefall ikke i tolvte etasje i blokken vi bor i. Men det er ikke det som betyr noe. Det er ikke sannsynligheten jeg går etter, for det er umulig. At jeg stadig leser ting i nyhetene om folk som har slanger som kjæledyr, men ikke helt har fått med seg at de er giftige, og ender opp i nyhetene som "den idioten som kjøpte en kobra på ferie, men glemte å lukke buret", er nok verdens verste hobby, fordi jeg ender opp med å tro kobraen kommer etter meg. 

Å kalle det hobby er nok å ta det et steg for langt, men det er mer en selvpiningssak. Jeg klarer ikke å la være. Som det å se filmen Snakes on a Plane. Da jeg så den syns jeg det var verdens dummeste og dårligste film, men i ettertid har jeg ubevisst klart å overbevise meg selv om at det faktisk kan skje. La oss bare si at jeg ikke bruker flydoene. 

Da jeg var hjemme, dro vi en tur til Vikedal. Da pappa sa han hadde sett "ei sleva" nede på marken, fikk jeg for meg at det betydde huggorm. I mitt hode var den i tillegg minst tre meter lang. Og den kunne lukte min frykt og nøt det.

Etter at vi var hjemme i Haugesund igjen, viste det seg at "sleva" ikke betyr huggorm. Det betyr stålorm. De vet selv jeg at ikke er skumle. Hersens dialekt.

Men frykten stopper ikke med slanger. Jeg har blitt redd for dyr, både de slemme, og de som er snille som lam. Bokstavelig talt. Sauer er enormt skumle. For ikke å nevne kuer. Fy flate. Å si at jeg ikke kunne bodd på landet (Jeongnam teller ikke, fordi det er på størrelse med en liten norsk by), er en underdrivelse. Frykten for at en ku skulle bryte seg inn på soverommet mitt og angrepet, hadde fått meg til å ligge søvnløs i ukesvis. Hvert sauebrek hadde fått meg til å fyke sammen.

Mulig jeg bodde for lenge alene i Kina. At jeg har lagd meg frykter for å få tiden til å gå. Håper bare Godgutten kan kurrere meg nå som vi endelig bor sammen igjen.